Śrī Hari-vāsare Hari-kīrtana-vidhāna 

from Śrīla vṛndāvana dāsa Ṭhakura’s
Śrī Caitanya-bhāgavata, Madhya-khaṇḍa, chapter eight (to be sung on ekādaśī) 

På Ekādaśī, etter å ha sunget hari-kīrtana, begynner Mahāprabhu, som er universets liv og sjel, å danse i ekstase.

Uttrykket śrī hari-vāsara betyr ‘Herre Haris dag.’ Med andre ord refererer det til Ekādaśī, Dvādaśī eller Herrens tilsynekomstdag.

På gårdsplassen til den dydige Śrīvāsa, synges de lykkebringende lydene av kīrtana – Gopāla! Govinda! – høyt. 

Lydene av mṛdaṅga, mandirā (små, kopp-formede cymbaler), konkylie og karatāla smeltes sammen med saṅkīrtana.

Den dundrende lyden trenger gjennom universet og fyller hele himmelen. Alt uheldig i alle fire retninger blir tilintetgjort.

Ved daggry danser Viśvambhara mens [kīrtana]-gruppene synger sjarmerende. 

En gruppe er med Śrīvāsa Paṇḍita, og mange andre synger med Mukunda Datta.

Det er mange flere med Govinda Ghoṣa. Mens Gaura-candra danser, utfører alle kīrtana.

Øynene deres er fulle av tårer, Gadādhara og andre blir overveldet av transcendental lykke på grunn av Mahāprabhus kīrtana.

Når Viśvambhara danser med stor kraft, skjelver jorden og alle blir redde.

Noen ganger danser Viśvambhara så søtt at Han ser ut til å være sønnen til Nanda, den beste av danserne.

Øynene deres er fylt av glede, og Mahāprabhus tjenere observerer Hans enestående kjærlighet til Śrī Kṛṣṇa og Hans uforlignelige vakre dans.

Mahāprabhu Viśvambhara danser og gleder seg over Sin egen transcendentale lykke. Den rytmiske lyden av Hans lotusføtter er ekstremt fengslende.

Under tyngden av Hans ekstatiske følelser, er Hans blomster-krans («garland») ikke i stand til å forbli rundt halsen Hans. Den går i stykker og faller for føttene til de hengivne.

Lykken av śrī harināma saṅkīrtana sprer seg i alle fire retninger når sønnen til Jagannātha Miśra danser midt blant de hengivne.

Absorbert i lykken av Śrī Haris navn, blir Śiva uvitende om sine egne klær. Han som med Sin herlighet får Śiva til å danse i ekstase, danser også Selv.

ĵā’ra nāme vālmīki hôilā tapodhana
ĵā’ra nāme ajāmila pāilô mocana (17) (vers 194) 

Ved Hans navn oppnådde Vālmīki rikdommen av innstramninger, og ved Hans navn mottok Ajāmila utfrielse.

Ved å høre Hans navn blir bindingene til den materielle verden ødelagt. Denne Herren, etter å ha kommet ned til jorden, danser i Kalis tidsalder.

ĵā’ra nāma gāi’ śũka-nārada beḓāya
sahasra-vadana prabhu ĵā’ra guṇa gāya (19) (vers 196) 

Navnet Hans synges av Śukadeva og Nārada mens de vandrer rundt. Hans herligheter synges av Herren av utallige munner [Śrī Anantadeva].

Hans navn utgjør den høyeste formen for forsoning. Herren danser mens de som er ekstremt heldige ser på.

Når de ser Mahāprabhus transcendentale lykke, omfavner Herrens kjære assosierte hverandre og gråter.

Sandal-krem og blomsterkranser pryder alle sine kropper. De synger i lykke, og glemmer seg selv mens de synker ned i kṛṣṇarasa.

Absorbert i kīrtana, mister alle Vaiṣṇavaene fullstendig følelsen av sin egen kropp og for alle rundt dem.

Fornøyde synger alle dag og natt, “Jaya Kṛṣṇa, Murāri, Mukunda, Vanamālī!”

Dag og natt danser Viśvambhara med de hengivne, men de blir aldri trette, fordi kroppene deres er fullstendig transcendentale.

På en slik måte danser Mahāprabhu Viśvambhara hele natten, utenom under en prahara [når Han sover].

Prahara = Del av døgnet om varer i tre timer.

På denne måten oppstår transcendental lykke i landet Navadvīpa mens helten av Vaikuṇṭha er absorbert i prema-rasa.

Gaura-candra og Hans kjære assosierte forblir i hjertene til de som hører hele denne lovende beskrivelsen.

Vṛndāvana dāsa tilbyr denne sangen ved lotusføttene til Śrī Kṛṣṇa Caitanya og den månelignende Nityānanda Prabhu.